Den tabubelagte angsten

Med et så stort psykisk press blant dagens unge, hvordan vil fremtiden se ut om det fortsatt skal være tabubelagt å snakke høyt om psykiske lidelser?

 

I løpet av 2016 har angst og psykisk helse vært et tema som har gått igjen i norske medier. Psykologiprofessor Paul Moxnes skriver at ingen følelser står så sentralt i emosjonsforskningen som angsten. Er det en ting jeg har lært så er det at det finnes ingen allmenn definisjon for angst. Jeg tror at en hver person som lider av angst har sin egen definisjon for det. April i år åpnet Sophie Elise Isachsen seg opp om sin angst. For litt siden kom Christine Dancke, programleder hos NRK P3, på banen og fortalte verden om sin panikkangst. Ingen av de har overvunnet angsten, men de har lært seg å leve med den. De har lært seg å akseptere den, og lært seg at angsten ikke gjør dem til et dårligere menneske enn noen andre.

 

Det finnes forskjellige typer angst, og vi som lider av angst opplever den i forskjellige grader. Vi har de som må håndtere angsten hver dag, og så har vi de som er som meg, som klarer å presse vekk angsten for en periode helt til vi ikke klarer det mer.

 

En psykisk utmattelse

Jeg lider av prestasjonsangst. Ja, jeg sier at jeg lider av angst. Hvorfor? Fordi angst er en psykisk lidelse. Kanskje ikke for deg eller for naboen din, men for mange mennesker så er det nettopp det. En psykisk lidelse. En psykisk utmattelse. Jeg er aldri så utslitt som når angsten kommer til overflaten. De aller fleste forbinder prestasjonsangst med vanskeligheter for å prestere på skole eller jobb, men prestasjonsangst er så mye mer enn det. Prestasjonsangsten min handler om hvordan jeg er som person, hvordan jeg ønsker å framstå. Den presser meg til å være den beste utgaven av meg selv for andre. Ikke for meg selv, men for andre. Jeg skal aldri være min egen førsteprioritet, de rundt meg skal være det. Familie, venner, skole og jobb. For meg har det blitt naturlig at de fire elementene i livet mitt er viktigere enn meg selv. Jeg har et veldig spesifikt syn på hvordan jeg ønsker å være. Hvordan jeg skal fremstå for andre. Jeg skal være omsorgsfull og sterk, samtidig som jeg konstant skal bevise for meg selv at jeg er skapt for å ha flere baller i luften.

 

I følge psykiskhelse.no får rundt 30 prosent av Norges befolkning en angstlidelse i løpet av livet. Hvorfor snakker vi ikke mer om angst når det er så mange som lider av det? Hva gjør vi egentlig for å hjelpe hverandre? Hvorfor sitter jeg, som lider av angst, med tanken om at det er flaut å snakke om det?

 

Jeg har lest Sophie Elise sitt blogginnlegg om angst om og om igjen. Mye fordi jeg kjenner meg igjen i hvordan hun beskriver angsten, men mest fordi hun var sterk nok til å åpne seg opp om det. Hun beskriver angsten sin i detalj for hele Norge, og hun ble hedret for det. Jeg beundrer henne sterkt for det. Jeg ønsker at vi skal være mer åpen om angst, men likevel så klarer jeg det ikke selv. Jeg klarer ikke fortelle det til mine nærmeste når jeg kjenner at angstanfallet sniker seg innpå. For jeg vet når det kommer. Jeg har hatt så mange angstanfall at jeg vet akkurat når det treffer meg, men likevel klarer jeg ikke gjøre noe med det. Hvorfor er det egentlig slik?

 

Nederlaget

Cirka hver tredje måned kommer jeg til det punktet hvor angsten tar fullstendig overhånd. Nederlaget kaller jeg det punktet. Det punktet hvor alle følelser og tanker som jeg har fortrengt over tid kommer til overflaten. Når angsten viser sitt sanne ansikt. Men jeg sier det ikke til noen. Jeg vil ikke at de rundt meg skal tro jeg er svak. Jeg vil ikke at de skal vite om angsten min. Det er jo tross alt ?flaut? å ha en psykisk lidelse.

 

Vi må fjerne frykten fra ordet

Jeg har vokst opp i et samfunn hvor psykiske lidelser har vært tabu hos folk flest. Det er et emne som er flaut å åpne seg opp om fordi det er unntaket, ikke regelen. Vi er ikke stakkarslige mennesker selv om vi har en psykisk lidelse, men jeg tror det er slik mange føler seg. Man er redd for å åpne seg opp om angsten for man vil ikke bli sett ned på. Man vil ikke bli sett på som et svakere menneske. Man vil ikke at de man er glad i skal føle at de må gå på tærne rundt deg fordi du lider av angst. Vi har en lang vei å gå før vi får total åpenhet rundt angst og psykiske lidelser, men begge parter må gjøre sin del. Vi må forsøke å skape en trygghet rundt de tunge tingene i livet. Vi må bli enda flinkere til å se hverandre og kjenne på andres følelser. Angst er vanskelig både for personen det gjelder og for de rundt. Har man ikke opplevd angst selv er det vanskelig å vite hvordan man skal håndtere situasjonen.

 

Ordet angst skremmer nok mange, men jeg tror den viktigste jobben vi gjør er å prate om det. Vi må fjerne frykten fra ordet. Angst er skummelt, spesielt for personen som lider av det, men vi må lære oss å se på angsten fra en annen side. Min prestasjonsangst lar meg virkelig kjenne på de tunge og vanskelige følelsene. Angsten bryter meg ned, men jeg vet jeg kommer sterkere ut av det. I likhet med Sophie Elise og Christine Dancke må vi lære oss å leve med angsten, ikke frykte den.


  0 comments


Write a new comment

Name:


E-mail:


Webpage:




Remember me?





22, Oslo, PR-student.
By Malene Birger and Maranga Store

E-mail: heleenne@hotmail.com
Instagram: heleneje





ARCHIVE


Oktober 2016
Januar 2015

CATEGORIES


Blog
Fashion and beauty

hits